Jeg har ikke ord for hva jeg føler akkurat nå. Det gjør kjempe vondt å får meg til å føle meg usikker. Jeg tror ikke det er så lurt å dele hva eller hvorfor, men tro meg når jeg sier at det er alt for hardt. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg selv.

Først vil jeg bare si Gratulerer med dagen alle sammen! ♥

For meg så har dagen i dag vært veldig mye bedre enn forventet! Jeg hadde null forhåpninger om at denne dagen skulle gå noe bra pågrunn av noen helt for jævlige dager i forkant, det lønner seg tydeligvis å ikke ha så store forhåpninger for da blir gledene enda større. Dagen min startet med at en av yndlingssykepleierene kom inn å vekket meg. Jeg hadde trossalt gruet meg til denne dagen i en uke så sliten og morragretten som jeg var så fikk hun meg ikke ut av senga før nærmere enn time senere. Før pappa fikk komme å hente meg så var det tid for veiing å en skikkelig 4. stjerners frokost, sondeernæring!

Når jeg var klar for å hentes så var det bare og hjem for å skifte og ta på litt sminke(det føltes helt rart, har trossalt gått uten sminke så siden Januar - Februar!!) før veien gikk videre ned til barnetoget på heistad. Det var kjempe fint å se klassekameratene mine igjen, faktisk så godt at jeg likevell heiv meg på sammen med klassen for å gå i tog, uansett om planen egentlig var å bare se på. Når det gikk opp for meg at jeg gikk i tog sammen med veldig store folkemengder samtidig som det faktisk gikk veldig bra så kjente jeg en kilende følelse i hele kroppen, kanskje følelsen av litt lykke? 

Når klokken begynte å nærme seg 15.00 så var det tid for middagsmat. Jeg har ikke ord for hvor godt det faktisk smakte med ordentlig middag! (jeg har trossalt ikke spist annet enn brød på over en måned nå) Resten av dagen gikk til å se borgertoget i byen og et koslig besøk på jobben. Det var utrolig deilig å få en liten pause fra alt her på psykiatrisk, så i kveld kan jeg faktisk legge meg med et lite smil om munnen å håpe at det ikke er lenge igjen til jeg får en like bra dag.

♠   Jeg er redd for å stole på meg selv.
♠   Jeg er redd for å stole på andre.
♠   Jeg er redd for å gjøre feil.
♠   Jeg er redd for å ikke være bra nok.
♠   Jeg er redd for hva andre syntes om meg.
♠   Jeg er redd for å miste mine aller nærmeste
♠   Jeg er redd for å skulle angre
♠   Jeg er redd for å ta for mye plass
♠   Jeg er redd for å være alene
♠   Jeg er redd for å virkelig gi opp
♠   Jeg er redd for å tape 
♠   Jeg er redd for å bli avhengig
♠   Jeg er redd for å bli alt for knyttet til personer
♠   Jeg er redd for hva jeg kan gjøre med meg selv
Uro, engstelse, frykt og angst

"alt jeg likte å gjøre før er nå bare blitt et mas og et slit" Slik har det også blitt med musikken. Helt siden jeg var liten så har musikk vært en del av hverdagen min. Jeg drømte alltid om å spille klarinett! Jeg husker de gangene jeg var på vei hjem fra skolen i første og andre klasse at jeg hver eneste dag hadde et håp om at når jeg kom hjem så lå det en klarinett utenfor døra. Både mor, far og broren min hadde en stor lidenskap for musikk, spesielt korps. Når jeg begynte i tredjeklasse fikk jeg endelig lov å begynne i korps. I hele fem år spilte jeg klarinett før jeg ble litt lei å ville prøve noe annet som er litt mer utfordrene og spesielt, nemlig obo. Jeg angrer ikke et eneste sekund på at jeg byttet instrument, obo er akkurat det instrumentet som jeg føler passer til meg. 

I julen 2010 sa kroppen min stopp, jeg var alt for sliten og utmattet til å klare å konsentrere meg når jeg spilte samtidig som lungene mine ble for svake til å klare og spille lenger enn et kvarter om gangen. Dette gjorde at jeg fikk følelsen av at jeg ikke var bra nok og dermed ble det bare veldig slitsomt å øve på oboen at jeg tok en permisjon. Jeg har fortsatt permisjon men jeg har et stort håp om at når ting blir bedre så skal jeg klare å ta opp spillinga å gjøre det til en del av hverdagen min igjen. Kjedet som vises på det siste bildet fikk jeg av pappa når jeg tok permisjon fra musikken, siden den dag så har jeg ikke tatt det av meg en eneste gang. Det betyr mye for meg og er et slags tegn på at jeg fortsatt bærer musikken med meg. 

Det blir rart å skulle stå på sidelinja andre året på rad på 17. mai å se alle korpsene som spiller og går i tog, når jeg aller mest i hele verden skulle ønske jeg var frisk nok til å være med.. kanskje neste år?..

Til tross for noen helt jævlige dager som har vært og som jeg sannsynligvis har i vente så smiler jeg. Jeg har en god følelse inni meg samtidig som jeg gråter innvendig av frykt, frykten for å leve. 

De siste dagene og ukene har vært helt forferdelig, null utgang, protester ved å ikke spise, gråting, hyling å søvnløse netter.  Jeg er sliten, lei og holder ikke ut lenger. Jeg klarer ikke å kjempe i mot helsevesenet lenger så nå har jeg tenkt å prøve å følge deres råd ved å gå litt opp i vekt. Som de selv sier, så har jeg jo ikke prøvd det før og hvis ting ikke blir bedre så kan jeg jo bare velge å gå ned igjen tilbake til det samme helvette som er nå. Jeg har påført nær familie og venner alt for mye smerte ved å bare tenke på meg selv de to siste årene, nå må jeg virkelig ta fatt på problemet selv.. 

Uansett har jeg sykt lyst til å dra til Tyrkia sammen med mamma før sommerferien, og da har jeg egentlig litt dårlig tid i og med at det ikke er så lenge til.. JEG VIL JEG VIL JEG VIL! ikke gjør det ikke gjør det ikke gjør det.. Slik svinger dagene mine hele tiden. 

Fineste Julie fyller 17 år i dag, gratulerer så masse med dagen! Nå venter jeg bare på at du skal ta trafikalt, begynne å øvelseskjøre og om et år så er vi på sverigetur 6. mai 2013!

"Monsters are real, and ghosts are real too, they live inside us,
and sometimes, they win.. "

Siden sist innlegg så har ikke så veldig mye skjedd, hverdagen er like hard og jeg blir mer og mer sliten for hver dag.
Mange av de voksene på avdelingen her har spurt meg om hva jeg tror om fremtiden og hva jeg skal gjøre videre med skole (har trossalt ikke gått på skole på over ett år nå) Sannheten er at jeg egentlig ikke klarer å svare på spørsmålet. Jeg klarer ikke se for meg noe framtid, jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å komme igang med skole igjen, eller hvordan jeg skal komme tilbake til den normale hverdag uten matproblemer,angst å følelsen av å være til bry å misslykka. Jeg har så utrolig lite håp fortiden, jeg vet ikke engang om jeg i det hele tatt har lyst på noe framtid. Jeg lever dag for dag, uten å vite eller ha noe særlig planer lenger frem, alt er så usikkert at jeg orker ikke engang tenke uker,måneder eller år frem i tid.  Jeg vil leve, men samtidig så ser jeg ingen annen utvei enn å dø.
Fremtiden gjør meg usikker og redd..

And she's afraid to fall asleep, cus she know she has to wake up. 

I nuet sitter jeg her på pcen og slapper av etter noen helt uforklaerlige forferdelige dager. 
Jeg har ikke så veldig lyst til å gå nærmere inn på hvorfor men jeg lover dere at jeg har aldri grått så mye, vært så sint, skreket så høyt, skadet så hardt, som de siste dagene her har vært.
Jeg kan kanskje forklare dere litt mer om hva som skjer på sykehuset senere, men akkurat nå er jeg for sliten til og i det hele tatt skrive om det. Jeg blir straffet som om jeg har gjort noe ordentlig galt og det virker som om alle rundt meg nyter å pine meg til døden, for det er akkurat dit jeg havner om det fortsetter sånn. Jeg orker ikke stort lenger hvis det er slik situasjonen blir i fler uker til..
Jeg skal prøve å oppdattere dere litt oftere, men jeg har ikke like ofte mulighet til å ha tilgang på verken pc eller kamera så da blir det litt vanskelig. 

Jeg holder ikke ut.. vær så snill å la meg slippe

Jeg føler meg så utrolig alene, uansett om jeg vet hvor mange som står rundt meg.
De siste dagene har for det meste bestått av tvang, dødstanker, deprisjon og tårer. 
Jeg er så ufattelig sliten, sliten av å leve, sliten av å ta avgjørelser, sliten av å hate meg selv.
Jeg vil ha noe å se fram til som ikke handler om at jeg må bli frisk først, for det gjør bare at jeg mister enda mer håp.
Jeg vil reise, reise på ferie å glemme alt her hjemme for en ukestid slik som jeg og mamma gjorde i september når vi var i tyrkia, bare hun og jeg..
Ta meg med langt vekk å la meg glemme alt det vonde bare for noen dager, vær så snill?

Slik går no dagan! Jeg har øvelseskjørt med pappa i dag for første ordentlige gang. Det er en fin start å begynne å øvelseskjøre for første gang på enten helligdager eller søndager hvor det ikke er så mye trafikk. Det gikk veldig greit og jeg følte jeg lærte ganske mye! Tror det blir en del kjøring framover nå hvertfall, det er jo kjempe morsomt! 

Jeg kan virkelig si denne langfredagen har vært lang. Våknet klokka 2 i natt av at jeg nesten ikke klarte å puste eller svelge siden jeg hadde så vondt i halsen. Lå å vridde meg til klokka 3 og der startet dagen min. Har drukket minst 3 liter vann i dag så følte meg mye bedre litt senere på dagen, og nå tror jeg at jeg heldigvis er helt bra igjen.

Jeg og mamma har fått skikkelig sansen for scrabble(Jeg eier hun!!!) så vi spiller det ofte fler ganger om dagen. 
Ellers så er jeg mye ute med Nikita og familiehunden vår Kira. Har blitt en del skogsturer for å si det sånn!

Hvis du har noen gode tips til å få dagene til å gå litt fortere, plis del dem med meg! 
 

Dere tenkte kanskje selv hvilke valg jeg tok?
Jess, jeg skrev meg ut fra sykehuset. Det var ikke noe alternativ for meg, jeg viste godt hva jeg ville.
Jeg vil bli frisk, men samtidig så blir jeg dratt tilbake. Det er så trygt og bare være her jeg er nå.
Jeg har så lenge levd et anderledes liv nå, jeg vet ikke hvordan det skal gå med meg uten å ha anoreksien å støtte meg til. Jeg er så redd, jeg er utrygg og vet ikke selv hvem jeg er eller hvem jeg egentlig vil være.

Men uansett, det er deilig å være hjemme sammen med Nikita og rommet mitt!
Sånn psykisk går det egentlig helt dritt. Jeg er sliten, orker ikke tenke på hva som skjer lenger å tar egentlig bare alt som det kommer. Det går ikke så bra sånn på matfronten heller, så det er blitt en del tårer og engstelse fra foreldrene mine sin side, selv bekymrer jeg meg ikke i det hele tatt. Jeg er jo ikke så tynn, jeg klarer meg jo. 

Jeg har forresten fått skikkelig interesse av foto, virkelig elsker å ta bilder, så blir brukt en del tid på det nå som jeg er hjemme!
Gleden for meg over å komme hjem varer ikke så lenge. Til tirsdag er det blitt bestemt at jeg blir tvangsinnlagt.
Helt ærlig så liker jeg det virkelig ikke, jeg har null kontroll over hva som vil skje. Det eneste jeg vet er at det vil bli kjempe tøft og at det virkelig ikke blir lett for legene og behandlerene og kjempe i mot meg. Jeg gir meg ikke uten kamp.. 

Jeg fylte 16 år på fredag, da er jeg myndig til å bestemme selv om jeg vil være innlagt eller skrive meg ut, gjett hva jeg gjorde?

Du og jeg har gått igjennom mer enn hva som er normalt for en mor og ungdom. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, på både godt og vondt. Det er ingen personer her i verden jeg er så knyttet til som det jeg er i deg. Jeg aner virkelig ikke hvordan det skulle gått med meg om ikke du hadde vært der. Du har gjort alt, absolutt alt for at jeg bare skal bli glad og i godt humør, du er den eneste som klarer å reise meg opp når jeg er på mitt verste. Du har opplevd meg på mitt beste, men du er også den eneste som har opplevd meg på det verste. Vi har grått sammen av tristhet, og vi har grått sammen av glede. Ingen mamma er som du, du har en kropp av glans og et hjerte av gull.
Du er en helt spesiell person for både meg, og mange andre. 
Gratulerer så mye med 44 års dagen din. Bare 6 år til du er halveis til hundre! ♥

Det har vært en helt forferdelig uke, tristetanker, masse gråt, lite søvn og sliten kropp.
Jeg har en avtale med behandler at hvis jeg har hatt vektoppgang så får jeg lov å komme hjem på permisjon i helga, men om jeg har stått stille eller gått ned så får jeg ikke perm. Det har seg sånn at når jeg er veldig deprimert så klarer jeg ikke spise godt nok, som også endte i vektnedgang. Jeg hadde allerede planlagt Sverigetur med mamma, pappa og Helene på lørdagen, så jeg ble veldig lei meg når jeg så jeg hadde gått ned.
Heldigvis har jeg verdens beste pappa som forsto at jeg virkelig trengte å komme meg ut fra sykehuset i helga at han tok meg med hjem alikevell, uten anbefaling av behandler. Jeg tror ikke han kunne gjort et bedre valg, denne helgen har vært en av de beste dagene mine i hele 2012! 
På vei hjem fra sykehuset så var vi innom elkjøp, og kan dere gjette hva jeg har kjøpt? Canon eos 600D + kamerastativ ♥ Jeg elsker det allerede å angrer ikke et sekund på at jeg kjøpte det. Det tar utrolig bra bilder forholdt til Canon eos 1000D som jeg brukte før. 

Sverigeturen på lørdag ble helt perfekt. Jeg var i kjempe godt humør og for første gang på så lenge jeg kan huske så har jeg ikke vært trist et eneste sekund på en hel dag!  ♥ Verdens beste mamma har også bursdag i dag, men det kommer et eget innlegg om det i kveld.
Til mandag håper jeg virkelig at jeg har gått litt opp i vekt slik at behandler B kan se hvor mye jeg faktisk trengte denne helgepermisjonen. 

Det er fantastisk å være hjemme i helga, og helt nydelig vær. Denne dagen skal bli brukt ute!

Jeg har tatt meg fri fra bloggen i helgen. Jeg er hjemme på permisjon å blogger heller mer om det når jeg kommer tilbake på sykehuset. Håper dere forstår at jeg helst vil kose meg så mulig nå som jeg er hjemme og ikke bare sitte forran en skjerm.

Når hodet blir så overfylt at jeg ikke lenger klarer å sortere eller forstå følelsene mine hjelper det mye å kunne skrive. Det er ikke alt jeg klarer å dele med andre, men bare det å få det ned på et papir letter trykket mye. 
Denne dagboken har jeg hatt helt siden jeg begynte i behandling. Det er ganske spennende å kunne lese alt jeg følte å tenkte for over et års tid tilbake. Det er mye som egentlig har skjedd men som jeg ikke tenker over. Den frykten jeg hadde for spesielle ting før er kanskje blitt bedre nå, og noe dårligere som jeg ser at jeg trenger å jobbe mer med. Det er lettere å se både de store og små forandringene når jeg kan lese å gjenkjenne de følelsene jeg hadde inne i meg når jeg satt å skrev. 

I hele dag har jeg vært på flerfamilieterapi i Tønsberg .
Det er et behandlingsopplegg som består av åtte familier som er i samme situasjon for å møte hverandre sammen med 7 behandlere og psykologer.  Det er veldig lett å føle seg alene i en situasjon med et spiseforstyrret barn, så meningen med behandlingen er at vi kan snakke, dele, og diskutere i et plenum med andre familier som sliter med lignende problemer.   Vi gjør masse forskjellige aktiviteter i forskjellige grupper, noen ganger alle familiene sammen, noen ganger bare mødrene på ett rom, fedrene på ett rom, søskene på ett rom og de med spiseforstyrrelser i ett rom.. Det er veldig forskjellige oppgaver vi får som handler om å forstå spiseforstyrrelsen å hva den kan gjøre med familier.

Jeg har lenge vurdert fram og tilbake om flerfamilieterapi vil være noe for meg.
Jeg var livredd for å kanskje måtte se andre spisesyke som var mye tynnere enn meg, og i det hele tatt dele vår hverdag med andre familier. Det var oppstart i Februar, da var det fire dager etterhverandre for at vi skulle bli ordentlig kjent. Derretter er det framover en gang i måneden. Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil få så mye utnytte av det, men jeg håper at mamma og pappa kan slippe å føle seg så alene om det de går igjennom og at de kan få muligheten til å kanskje dele å få erfaringer av andre foreldre. 

Jeg angrer ikke direkte på at jeg sa ja til å melde oss på, men jeg syns det er veldig slitsomt alikevell. 
Jeg håper og tror at mamma og pappa har mest unytte av det.  

Jeg vil også si at det var drit deilig og bare komme meg litt ut fra sykehuset også...

(photo: google)



 

Slik så dagen min ut i går, lettere sagt et tankekaos. 
Det er så masse jeg lurer på, men alt for lite svar. Jeg klarer ikke se for meg fremtiden, jeg klarer ikke se for meg et liv uten angsten for kalorier, mat og vekt. Hadde jeg vist hvordan jeg skulle komme meg ut av dette så hadde jeg gjort det for lenge siden. 

Behandler B: Når du kom hit så virket du mer motivert til å ta i mot hjelp, jeg fikk også inntrykk av at du var villig til å prøve forskjellige behandlingssteder. Hvor er det blitt av den jenta?

Cathrine: Når jeg kom hit hadde jeg et lite håp om at jeg en gang skulle klare å komme meg ut av dette, men helt siden jeg kom hit har jeg bare følt det har gått en vei, og det er nedover. Jeg har rett og slett mistet håpet fullstendig. Når jeg kom hit hadde jeg et lite snev av overskudd til å tenke positivt, men nå har dere fått meg så langt nede hvor jeg er blitt så utslitt at jeg nesten ikke orker å føle meg levende. Livet mitt er satt på pause og jeg nekter å sette det på "play" før jeg kommer meg ut her i fra og forhåpentligvis kommer meg litt på bena igjen. Den eneste behandlingen jeg har fått her er å bli dratt tilbake dit jeg var for et år siden, etter alle de kreftene jeg brukte på å komme dit jeg var psykisk før jeg ble innlagt her, så tok det bare dere tre uker å dra meg rett tilbake.  Gratulerer!

Jeg vil bare komme hjem slik at jeg kan komme meg på beina igjen. 
Jeg hadde det virkelig ikke noe bra før jeg ble innlagt for en måned siden, men jeg klarte hvertfall å få dagene til og gå. Når jeg er her vil jeg ikke kalle meg levende en gang, for anoreksien dreper hele meg.

Da var jeg kommet tilbake fra himmelen og rett ned til helvete igjen (på godt cathrinespråk)
Jeg har hatt to fine dager hjemme nå hvor jeg har storkost meg! 
Endelig fikk jeg spise begge yndlingsmiddagene mine, kalkunkarbonader på lørdag og meksikansk gryterett i dag ♥ Det smakte virkelig godt etter tre dager etter hverandre med fjordland fiskeboller.. 

Denne søndagen har blitt brukt på å bake cupcakes hos Synnøve, noe som ikke var feil!
Det var utrolig fint å kunne låse alt det vonde vekk for noen timer. Cupcakesene ble super fine og vi ble veldig fornøyd. Magen min(Anoreksien) er ikke så klar for å fylle på med bakevarer enda, men det var kjempe koselig og bare bake dem så fikk Synnøve den andre oppgaven med å spise dem opp. Hun sa at dem var gode hvertfall og jeg tviler ikke. 

I morgen er det starten på en ny uke, jeg er ikke klar for nye diskusjoner, krangler og tårer enda så det hadde vært fint og kunne vært hjemme litt lenger (hva med resten av livet?) 

Musta mann, så musta mann! overlever sikkert (eller ikke) 

Nikita er kommet videre i en konkuranse på facebook om fineste prinsessebilde. 
For å stemme på henne er det bare å gå på >DENNE< linken å like bildet. 
Vinneren får gavekort på ilovedogs.no til 500 ,-

Hadde satt veldig pris på om dere hadde tatt dere 5 sekunder for å stemme på hun. Hvis du har lyst til å bidra mer så gjerne del lenken hennes å be folk om å stemme

Endelig har jeg fått komme hjem på permisjon fra i dag til søndagskveld! 
Det er deilig og kunne lage noe koslig ut av måltidene og ikke spise bare for å spise. 
Jeg ble hentet av mamma rett etter frokost, så dro vi for å kjøpe inn noe av det beste jeg vet, go og mager grill pølser i speltlomper. Endelig fikk jeg noe annet enn bare brød mat, jeg er ingen brødperson.. 
Til lunsj i dag ble det 4 (!!) pølser + 2 spelt lomper(bruker en halv på hver pølse). Det er lenge siden pølser har smakt så godt! Resten av dagen har blitt brukt på å gå en lang tur med Nikita, veninna mi og hunden hennes, deretter ett besøk på verdens beste jobb, telemarksvingen ♥ Det var kjempe fint og bare være der for å prate med kollegaer å se hvordan det gikk. Søteste Kristine tegna en tegning til meg som jeg skal henge på rommet mitt, så når jeg er sliten og lei skal jeg se på den å tenke at de savner meg, å venter på meg på jobb ♥




Resten av kvelden skal jeg nyte i stua forran peisen med teppet, tv og cola zero ♥ 

Godkveld kjære lesere!

Jeg  forstår ikke hvorfor de voksne skal holde meg her.. alt jeg gjør er jo bare å være mer alene og deprimert enn noen gang? Helt siden jeg kom hit for en måned siden så føler jeg at hele situasjonen har blitt mye verre. 
Jeg har aldri før hatt et så stort behov for å kaste opp, grunnet til at jeg alltid har hatt kontroll over hva jeg putter i munn og har aldri spist noe som ikke var "planlagt". Jeg føler de er veldig opptatt av å passe på at jeg ikke kaster opp her, som betyr at jeg har en times oppfølging etter hvert måltid. Jeg føler mye større tvang til å kaste opp nå enn hva jeg gjorde før når det er så mye fokus på det. 

Når jeg var hjemme så var alt mye hyggeligere rundt måltidene, det var ikke så mye mas, diskusjoner og stress.
Når jeg er her så er det nesten som å ha en voksen som bare sitter å stirrer på at hver eneste lille matbit finner veien til magen min. Det er ikke noe hyggelig i det hele tatt. Jeg trenger ikke noen til å passe på at jeg spiser på den måten, og jeg trenger hvertfall ikke noen til å oppfølge meg en time etterpå, for da føler jeg mye mer trang til å gjøre det motsatte av hva de vil.

Før julen 2010 så begynte jeg sakte med sikkert med selvskading. Jeg hadde perioder hvor jeg skadet meg mer og verre enn andre perioder. Jeg har aldri hatt en så stor tvang til å skade meg selv som det jeg har fått her inne. Jeg kan ikke huske en eneste dag siden jeg kom hit uten at jeg har kuttet, rispet eller kloret meg selv. 

Dette er bare en liten fjerdedel av ting som har blitt verre.
Jeg er blitt fratatt det som hjalp meg til å ikke kaste opp, lure unna mat og skade meg selv.
Nå som jeg ikke har noen ting så klarer jeg ikke lenger å kontrollere meg selv. Anoreksien har blitt mye større og sterkere, den er umulig å kjempe i mot.  

" mørkets overtak" 

Det er noe jeg har tenkt veldig lenge på nå de siste to årene..
Jeg går jo egentlig i korps å spiller oboe. Jeg spilte klarinett i fem år før jeg begynte på oboe for tre år siden.
Julen 2010 så var jeg i så dårlig form at jeg ikke lenger klarte å få ordentlig lyd. Lungene mine var for svake, så det endte med at jeg tok en pause fra musikken fram til jeg var blitt litt bedre. Siden den gang så har jeg hele tiden vært både av og på med spillinga. Jeg savner å spille oboe veldig mye, men det er noe som gjør at jeg ikke vil mer å trekker meg tilbake.
Jeg savner å kunne lage musikk å utrykke følelsene mine på den måten, istedet for å la det gå utover maten, kroppen min og helsa. Jeg vet at om jeg virkelig går inn for det å bestemmer meg for å bli flink til å spille oboe igjen så vil jeg klare det, men jeg vet bare ikke hvor jeg skal hente motivasjonen fra.. 

Jeg vet ikke om jeg vil klare å starte opp med å spille igjen, men jeg klarer heller ikke gi slipp å slutte helt.

håret mitt er ikke fett, kom akkurat ut av dusjen så det er bare vått!

Dagen i dag har egentlig vært ganske grei til at formen min ikke har vært på topp.
Jeg var ute å gikk en lang tur i stad for å lufte tankene. Det var utrolig varmt ute til å være 1 mars.. bare se her!


Jeg orket ikke engang å ha på meg jakke.. endelig er våren på vei ♥

I kveld hadde jeg avtalt at fineste Synnøve skulle komme på besøk så da måtte jeg ta på meg maska og smile og være glad, men det hjalp faktisk! Etter hvert falt masken av og jeg ble i bedre humør.. helt fram til hun dro.
Nå er  jeg ensom igjen..
Noen som vil gjøre noe veldig galt slik at de blir innlagt på psykiatrisk sammen med meg, så blir jeg ikke alene? ♥ 

Gleden og energien var uheldigvis kortvarig
I dag føler jeg at jeg ligger på bånd igjen, jeg er bare dritt lei alt og alle.
Jeg hater å bli passet på av andre slik som nå.. og det irriterer meg sykt at de ikke klarer å holde orden på maten min.
I går så hadde de glemt og kjøpe havrepolarbrød til meg, i dag så hadde de klart å kjøpe feil.
Jeg må hele tiden forklare å diskutere med personalet om hva jeg spiser fordi dem
tror at jeg ikke har kontroll, men hallo? Det er jeg som har laget denne kostlisten og mitt mål er ikke å gå ned i vekt, mitt mål er å komme meg opp de kiloene den stakkars kroppen min har de mistet de siste ukene, så hvorfor skal jeg liksom lure unna å kaste opp maten da? 

Til middag her så pleier jeg å spise fjordland. Jeg syns det er for vanskelig å spise den maten de lager her i tillegg til at det er veldig mye jeg ikke liker. Sammen med et personal satt jeg opp en lang liste med fjordland de måtte kjøpe inn / bestille mens jeg var ute. Når jeg kom tilbake så hadde de kun fått tak i 1 av 8 fjordland som jeg skrev opp og i tillegg glemt å bestille de andre, så i dag blir det brødmat på meg til middag! 

Jeg vil bare reise hjem, alt her blir mye verre, jeg blir frustrert sliten og irritert hele tiden.
Jeg vil bare hyle ut "LA MEG VÆRE I FRED!"

Jeg tror jeg forblir i denne sengen inntil videre..
 

Hvor søte er ikke disse jentene? ♥
Jeg fikk helt nydelige roser, en søt bamse som minner meg om dem, og et herlig kort!
Åh, dere made my night!

Den første kvelden på evigheter så har jeg vært ute med fler veninner!
Det var utrolig koselig å se de glade ansiktene demmes igjen, det smitter lett. Jeg har en veldig snill ansvarsvakt i kveld som til og med lot dem få komme inn å se på rommet mitt! (nesten alle pasientene på avdelingen var ute) 


Glad jentene inne på avdelingen!

Vi var også en liten tur på herkules før jeg måtte tilbake til kveldsmaten.
Tusentakk for et herlig besøk og de fine rosene, bamsen og kortet. 
Jeg håper jeg snart ser dere igjen! 

 

Jeg er så sliten, men har samtidig så mye energi!
Tror egentlig jeg bare er veldig psykisk sliten men har masse energi fysisk.
Jeg har spist mat de siste dagene og jeg veide meg i dag. Vekta hadde ikke gått ned, den hadde gått opp, noe som betyr at jeg har kontrollen selv og at det jeg spiser nå er mer enn nok.

I ettermiddag så får jeg besøk av to søte jenter, det gleder jeg meg veldig til!
Håper vi kan finne på noe som gjør at jeg klarer å tenke på litt annet.

Forresten, dere er utrolig flink til å kommentere innleggene mine nå. Det gir meg mye mer motivasjon til å fortsette å blogge. Er det noe dere lurer på så bare hyl ut! :) 

Til tross for en forferdelig uke som har vært så føler jeg at jeg har kommet meg litt på bena igjen.
Kostlista jeg fikk på onsdag var noe jeg rett og slett ikke taklet. Jeg klarte nesten ikke spise noe av det som stod på den som endte med at jeg fikk angst, ble sur og nektet å spise.(som igjen har ført til hele -3 kg på vekta)

Jeg var heldig i går, for legen var blitt syk så de hadde ingen som kunne legge ned sonde på meg.
Jeg begynte sakte men sikkert å spise bittelitt mer på søndag, jeg gjorde virkelig så godt jeg kunne.

I samtale med behandler i dag så klarte vi å bli enige om en ting.
Hun skal gi meg en sjanse til å selv lage en kostliste som vil gjøre en vekt oppgang på ca en halv kg i uka.
Hvis det funker så beviser det jo bare at jeg har kontroll, men om det ikke funker så vil de ta den fra meg..
Det er trossalt jeg som kjenner kroppen min best og jeg vet sånn ca hva jeg må spise for og både gå opp og ned i vekt.

Akkuratt nå så har jeg veldig motivasjon til å komme meg opp de tre kiloene jeg gikk ned å vise
at jeg faktisk har kontroll. Jeg vil hjem! Det er en skikkelig god følelse som sier til meg akkurat nå at
dette skal jeg klare, og at ting vil bli bra igjen.. bare at det tar litt (veldig) tid. 
Jeg trenger å komme meg tilbake i jobb, til hjemmet og egentlig ta alt derfra.

Det er heldigvis en kjempe søt dame som har ansvar for meg i kveld.
Hun er skikkelig  bestemorgod å sitter i stolen å skravler samtidig som hun strikker.
Jeg har faktiskt begynt å strikke litt jeg også!

Jeg tror faktisk en mus er kjappere til å strikke enn det jeg er, så jeg valgte å begynne med å strikke banneband.
( Jada, jada Anne,  jeg vet du sa jeg burde strikke tøfler men da vil jeg ikke bli ferdig før til neste år, jeg må nok øve meg litt først, men jeg er hvertfall på vei! 

Alt i alt har jeg hatt en helt okei dag i dag, noe som jeg trengte sårt.
 
Jeg kan faktisk si at jeg føler jeg har Motivasjon noe jeg ikke har hatt på VELDIG lenge. 

Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så alene som nå..
Jeg har mistet det som gjorde hverdagen min lykkelig, Nikita og jobben. Jeg takler det ikke så bra..
Alt jeg har gjort hver eneste dag siden onsdag er å ligge i senga helt alene.
Jeg har ikke lenger utgang alene, som tilsier at et personal må bli med meg ut, noe de veldig sjeldent har tid til.
Jeg orker ikke ha noe særlig med besøk av venner fordi det eneste vi kan er å sitte på et kjedelig besøksrom som ofte ender med kleinstemning. Jeg har oppfølging i en time før og etter hvert måltid og da bare sitter de på en 
stol utenfor døren og leser i et blad eller noe lignende.
Det er kun noen få som faktisk sitter inne å holder meg med selskap eller gjøre noe i sammen med meg.

Mamma og pappa kommer nesten hver dag men det er ikke før på ettermiddagene.
Da har jeg allerede rukket å bli kjempe deprimert og sliten og lei så jeg har ikke lyst til noe særlig.

Forlatt, ubrukelig og ikke levende, er ord som kan beskrive meg nå.
Den eneste familien som har støttet meg hele veien og som jeg vet fremdeles vil støtte meg er mamma, pappa og broren min. Men i den perioden jeg er i nå så takler dem ikke se meg så dårlig og syk.
Ingen andre i familien gir verken meg eller foreldrene mine noe som helst støtte.
Det skuffer meg utrolig mye at når vi trenger dem mest, er da de ikke gir oss noe som helst.

Hadde jeg tatt livet mitt er jeg sikker på at ingen andre enn mamma, pappa og broren min ville merket noe stor forandring, men på grunn av dem så klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke forlate de som betyr mest for meg. Jeg vet hvor mye jeg betyr for dem, og jeg klarer ikke såre dem mer enn hva jeg har gjort de to siste årene...

Hva, hvorfor, hvordan?

Spørsmålet om hva jeg tror gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser har jeg fått utrolig mange ganger.
Det er et av de vanskeligste spørsmålene jeg kan få for jeg tror det ligger så utrolig mye bak.

Før ungdomskolen så har jeg alltid vært en litt lubben jente.
Jeg fikk veldig ofte høre hvor feit jeg var av de som var eldre enn meg å fikk brev på nettby at jeg var 
stygg, feit osv.. I slutten av barneskolen så ble jeg veldig god venn med en av de så kalte "populære" jentene.
En gang når jeg var i sammen med hun så fikk hun en melding av kjæresten sin at han ikke ville være sammen med hun om hun skulle henge med meg, for jeg var jo en stygg, feit taper. 
Hun gjorde som han sa, å droppet meg.
Veldig mange av lærerene på barneskolen kommenterte at jeg hele tiden så sur ut,
det fikk meg til å få enda dårligere selvbilde fordi jeg følte utseende mitt gjorde at jeg så sur ut uten vilje. 

Jeg har så lenge jeg kan husk vært veldig usikker på meg selv, jeg har alltid tenkt at jeg ikke er bra nok.
Jeg husker jeg sa til meg selv at om jeg hadde vært tynn, så ville alt vært mye lettere.
Jeg var en jente som var veldig glad i mat, og helst usunn mat!
Jeg satt meg mål hele tiden om å slanke meg å spise sunnere men fikk det aldri til.
Jeg følte jeg ikke var sterk nok 

Når jeg begynte på ungdomskolen mistet jeg veldig mange venner. Jeg trakk meg unna
de fleste fordi jeg følte at de andre ville ha det bedre uten meg og at jeg bare var til bry.
Jeg begynte å gå mer turer for å komme meg vekk fra alt og ingenting.
Jeg var veldig deprimert å gikk plutselig ned 2 kg. Jeg ble kjempe glad å følte at dette var noe
jeg skulle klare. Jeg begynte å løpe 2 ganger i uken, som etter hvert ble til 3 og plutselig så
var jeg ute å løp hver eneste dag. Jeg ble fanget i alle blader som handlet om kosthold og trening.
Jeg fant ut at jeg ikke kunne spise så mange kalorier og hvertfall ikke så mye og feit mat som jeg spiste
så sakte men sikkert ble alt godteriet, bollene og sukkeholdige ting ute av min hverdagskost. 
Jeg var skikkelig stolt av meg selv. Etter hvert som jeg leste mer å mer og trente mer og mer begynte jeg
å spis mindre kalorier, for hvorfor skulle jeg gidde å trene om jeg bare skal legge på meg alle kaloriene jeg forbrant vekk med engang? 

Etter noen måneder ble mat, vekt og trening min rus. 
når jeg oppnådde målene mine fikk jeg en følelse som gjorde at jeg fikk livsglede, noe jeg ikke hadde hatt på lenge.  

Jeg vil ikke si at dette er akkurat derfor jeg sliter nå i dag, men jeg tror mobbinga er en bitte liten del, oppi alt sammen. 

Jeg spiste ditt kjøtt,drakk ditt blod
men du smakte for søtt og var slett ikke god

jeg slukte ditt legeme, gnagde på ditt skjelett
men selv du kunne se at det var for mye fett. 

jeg er din livs fiende, Anoreksi er mitt navn
kiloene er sviende og kroppen føler savn

jeg er din bestevenn, på verst utenkelig måte
stankelhet er en trend, ditt liv forblir en gåte

du klarer ikke se, at jeg i bunn og grunn er farlig
du tror jeg taler klisjè og at du er fult ansvarlig

jeg er der hele tiden, å ønsker ikke å forsvinne
du skulle søkt hjelpe for lenge siden for meg å overvinne. 

En uke full av tanker, usikkerhet, fortvilelse og.. ensomhet? Men mest usikkerhet kanskje. Jeg er så usikker på alt for tiden. Usikker på hvem jeg er... hva jeg vil... hvor jeg har de rundt meg (hvem jeg kan regne som mine ordentlige venner..), hvordan ting kommer til å bli til sommeren,høsten osv osv. Det er så mye usikkerhet og kaos rundt alt i livet mitt akkurat nå, at jeg holder på å bli sprø!! 

Jeg klarer ikke lenger se at jeg har noe framtid, jeg er så nært ved å gi opp alt snart.. 

Etter at jeg fikk beskjed om at jeg skal være her mye lenger enn planlagt så har det kommet mange nye
regler jeg må forholde meg til. Det er virkelig ikke lett å jeg sliter meg helt ut hver eneste dag med
og nekte å spise og å være sta. De har tatt fra meg all den "trygge"maten min, så nå får jeg bare lov
å spise den maten som de serverer her. (jeg fikk beholde brødet mitt da.. men det var alt.)
Jeg skal love dere det var en sur Cathrine som gikk bort i kjøleskapet og så at de til og med hadde tatt
zero brusen hennes! Jeg gikk rett bort på kjøkkenet hvor de holdt på og pakke ned all maten min å spurte skikkelig
surt "Ja okei greit! Så nå skal dere liksom ta brusen min fra meg også nå da? Hva er det neste, sukkerfri tyggis og drops som jeg også kanskje har på rommet?" Jeg tror de ble litt paffe over at jeg (som hadde vært den snille søte jenta fram til nå) var så sur. Det ordnet seg selvfølgelig og jeg fikk brusen min tilbake. 

De tre siste dagene så har jeg nesten ikke spist, jeg er konstant svimmel og kvalm.
I natt har jeg nesten ikke sovet noen ting, har bare ligget å hørt på radioen. Når jeg skulle gå på
do i natt så gikk jeg litt for fort opp av sengen og svimte av i noen sekunder/minutter.

Sta som jeg er så har jeg fortsatt ikke tenkt å spise noen ting.. jeg vet godt hva konsekvensen er
som er at jeg blir matet med sonde, men jeg vil heller det enn å gi opp å la de få bestemme og se hvor
svak jeg egentlig er.

Jeg begynner å bli ganske utslitt, men jeg gir meg ikke. JEG SKAL BEHOLDE KONTROLLEN MIN, UANSETT OM JEG MÅ DØ FOR DET. 
 

Hvis ikke jeg har verdens beste lærer så vet ikke jeg!
Hvor søt er ikke hun, som kommer å besøker meg på sykehuset og har fått tak i 2
gratis billetter til meg med cruise på color magic! 
Når jeg er klar for det så skal jeg ta med storebroren min, det er trossalt år og dager
siden vi har gjort noe ordentlig sammen og det har ikke vært lett for han heller å forholde
seg til alle mine matregler, deppresive tanker å ikke minst å se hvor trist og dårlig jeg er.
Bror og søster tur altså! 

Jeg fikk ikke være med på å bestemme eller forklare noen ting på møte i går, ble bare sendt inn å
fikk vite at jeg blir her fram til jeg har gått en del opp i vekt.

Hva gjør Cathrine når hun får vite det?
Hun nekter å spise fram til hun blir skrivd ut!

Jeg har ikke ord på hvor sur, lei og ikke minst skuffet er.
Det eneste jeg ville var å komme hjem til jobben, Nikita og familien som betyr mest for meg.
Jeg har en stor sterk klump inne i hele meg som sier Nå er det meg mot dem!
Når de har som mål å få meg opp i vekt så er det noe som gjør at jeg vil alt det motsatte.
Når det er noe som gjelder mat og vekt så kjenner jeg virkelig styrken og staheten kommer langt fram i meg,
det er da jeg virkelig får følelsen av å beskytte meg selv og kontrollen jeg har over mat og vekt.
.

Det ble en lang tur etter møtet hvor jeg snakket i telefon med Sjefen fra jobben.
Jeg syns det er så utrolig vondt og ikke ha mulighet til å jobbe, for det var det som gjorde meg glad.
Får selvfølgelig beskjed her at jeg kan begynne å jobbe igjen om jeg går opp i vekt, men som sagt
så er ikke det noe alternativ for meg å gå opp i vekt.

Dere tenker sikkert, herregud kan du ikke bare gå opp i vekt? det er jo ikke noe problem for mat er jo digg.
 Men så lett er det ikke, jeg klarer ikke gi meg uten kamp og den skal virkelig bli sterk..

Du kan tenke deg at du har skikkelig høydeskrekk, også blir du tvingt til å hoppe fra 2345678 mil fra bakken i fallskjerm. Jeg tror nok du også ville forstått at personen ville gjort alt for å slippe og ikke ville gitt seg uten kamp. 

Jeg tror jeg heller ville dødd, enn å gå opp i vekt, kanskje det forklarer min angst?

I morgen får jeg vite hva som skjer videre med meg..
Kanskje er dette min siste natt her på sykehuset?
Kanskje er dette bare starten på ett langvarig opphold på kanskje flere måneder, halvår, eller til og med fler år?
Kanskje jeg blir sendt langt vekk, til fredrikstad eller oslo?

Når noen spør hva jeg vil er svaret selvfølgelig det første alternativet.
Jeg kan innrømme at jeg har det ikke noe bra i hverdagen uten for sykehuset heller,
men jeg har det bedre enn hva jeg har det her inne!
Jeg kan sitte en hel dag på rommet å se rett opp i taket. Jeg har heller ikke hatt en eneste dag
hvor jeg ikke har grått uten stopp fler ganger. Jeg føler rett og slett at på disse to ukene hvor jeg har vært innlagt har jeg blitt "sykere". Jeg har fått et større ønske om å gå ned i vekt nå, enn hva jeg hadde før jeg kom. Jeg har ingenting jeg klarerå fylle dagene med annet enn gråt prating og gråt.

Jeg savner jobben min forferdelig mye, miljøet, arbeidet, menneskene og kundene.
 Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre om den blir borte fra hverdagen min.
Behandleren min sier at jeg har mulighet til å jobbe ved siden av når jeg er innlagt men alikevell så føler jeg ikke at det blir det samme. Her må nesten alt avtales mens når jeg er hjemme så har jeg mulighet til å ta vakter for andre
som ikke kan på jobb, en halvtime før vakten egentlig starter.
Jeg vet at om det blir et stort press med mat her så vil jeg ikke få i meg noe som helst av mat på jobb.. der kan jeg ikke ha sykepleiere hengende rundt meg som følger med på at hver eneste lille matbit finner veien inn magen min, jeg kan heller ikke ha en "hvile" tid etter måltid.

Hvis jeg ikke får reise hjem i morgen, blir jeg knust. 
Jeg vil ha det som klarte og reise dagen min opp uansett hvor langt nede jeg var..
nemlig jobben min og Nikita..

Det er så mange ord jeg vil beskrive med hvordan jeg har det nå, men finner ingen ord jeg føler blir helt riktig.
Det er så mye jeg tenker på men som aldri kommer på plass.
Det er så mange jeg vil være sammen med, men noe stopper meg å vil heller ha meg alene.
Det er så masse jeg har gått glipp av at jeg ikke lenger klarer å se for meg framtiden.
Det er så mange jeg vil støtte, hjelpe å være der for, men ikke klarer fordi anoreksien tar så mye plass. 
Det er så mange jentekvelder, bursdager, kinoer å reiser jeg har lyst å være med på, men ikke kan fordi maten ødelegger alt.  

Alt jeg ville var at de rundt meg skulle ha det bra og at jeg ikke skulle ta så mye plass.
Det kunne ikke blitt mer motsatt..
Jeg lar familie, venner og bekjente bekymre seg for meg uten at jeg gjør noen ting med det.
Det er ofte vekta og maten min som styrer humøret og dagen til foreldrene mine.
Jeg kan ikke delta i bursdager, overnattinger eller jentekvelder, som gjør at jeg føler meg som en dårlig venn.
Bekjente har sett meg krympe til en 10 åringskropp å sett meg bli mer og mer deprimert.

Nå som jeg er på institusjon(psykiatrisk sykehus) så har jeg mennesker som må se til at jeg
har det bra til en hver tid, som må prate med meg, som må oppholde meg, som må fotfølge meg i 1 time etter hvert måltid. Jeg føler meg forferdelig som bruker tiden til andre på denne måten.
Det er så mange andre som hadde trengt og satt mer pris på denne plassen enn jeg.
Jeg får dårlig samvittighet når jeg har brast i gråt, skadet meg selv eller gjort noe galt, fordi det går utover personalet. Det er de som må trøste, pleie å prate meg til fornuft.

Jeg vil ikke være til bry for andre, jeg vil ikke at de som betyr mest for meg skal være ulykkelig bare pågrunn av at jeg ikke har det bra med meg selv.. 

I dag har jeg spist åtte boller med masse feit krem og syltetøy.. Ironi
Jeg har satt bloggen litt på pause i det siste, dagene er som regel lange, grå og triste.  
Jeg er hjemme på permisjon i dag, og har til og med sovet hjemme i natt.
Jeg kan love dere at det er ikke det samme å våkne opp på sykehuset alene når alt er mørkt og trist
som å våkne opp med denne lille bebien på armen
 


Jeg var på jobb i stad for å ta en kaffe sammen med mamma og pappa å si hei til kollegaer.
Jeg savner jobben så mye at jeg drømmer om at jeg er på jobb om nattaen..
Det er bare to uker som jeg har vært sykmeldt, men alikevell, når du ikke får være på stedet
som har holdt deg i live i et halvt år så er to uker altfor lenge.

Nå har jeg planer om å gå en langtur med Nikita før jeg drar tilbake til avdelinga i ettermiddag ♥

Jeg føler at dagen i dag har vært litt lettere enn de andre.
Dagen begynte med en utslitt kropp som ikke klarte annet enn å gråte, men
kom seg bedre litt senere ut på dagen etter en samtale med behandler.

I kveld var jeg ute av rommet for første gang sånn helt ordentlig!
Han som er på vakt å har ansvar for meg er veldig flink til å prate om alt annet enn triste ting.
Vi pratet for eksempel om hunder og utdannelse, jeg fikk faktisk vite at han har vært læreren til
både meg og broren min for 2 år siden, siden han jobber som lærer i tillegg til og være miljøarbeider her på psykiatrisk. 
Jeg kjenner at det virkelig skal bli deilig og legge seg uten å gråte meg i søvn.
Det har vært veldig mange tunge kvelder og netter de siste dagene så jeg er utrolig trøtt og sliten i tillegg

Den beste følelsen i verden er glede, kontroll og mestring.
Jeg skulle ønske det fantes mer plass til det i hverdagen min..

Denne helgen er jeg sikker på at jeg har produsert en liter med snørr og en hel dam av tårer.
Jeg føler meg så utrolig sliten, både psykisk og fysisk. 
Jeg har dager hvor jeg rett og slett ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, for jeg er så sliten og samtidig lei.
Jeg har hatt noen timer permisjon i helgen og da har det gått bedre, men så fort jeg kommer tilbake på
avdelingen så blir jeg låst inne i meg selv å takler ikke annet enn å være på rommet å gråte.

Grunnen til at jeg fikk noen timer permisjon i helgen er  fordi det har vært OL i Brevik (i nærheten av der jeg bor)
Det var kjempe deilig og komme hjem litt, men det aller beste var å ha med meg nikita overalt igjen.
Jeg savner hun så utrolig mye når hun ikke er hos meg Det er nemlig hun som pleier å være
den heldige som får all snørra og tårene mine på seg. Ingenting er som å ha en hund som sleiker bort tårene dine å gnir hodet inn i halsgropen for å be om kos når alt egentlig er mørkt og trist.

 I morgen er det en ny uke som betyr nye muligheter. Jeg håper denne uka blir bedre!  

Den eneste som holder deg oppe når ting har gått alt for langt ned,
den eneste som får meg opp av senga når jeg har bestemt meg for og gå i dvale,
den eneste som får deg til og smile, etter timer med tårer og gråt, 
den eneste som holder rundt deg når en demon inni deg vil skade,
den eneste som har lyttet til absolutt alle mine tanker.. thats you mom.. 

Jeg er utslitt, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer..

Du gir meg lykkefølelsen som jeg så sårt savner.
Jeg er utrolig glad i deg, du betyr så mye.
♥

Noen oppfatter kanskje via bloggen at jeg selv syns jeg er tynn og at jeg er "stolt" av det.
Slik er det ikke! Jeg kan ikke forklare hva eller hvordan, men jeg klarer ikke se på meg selv som tynn.
Jeg kan gå forbi en hver person å si at dem er mye tynnere enn meg, uansett om jeg har lavere vekt.
Når jeg ser meg selv i speilet uten klær så klarer jeg ikke smile, jeg klarer ikke å godta kroppen min.
Det som plager meg aller mest er lårene og magen min, sist nevnte mest!
Jeg er livredd for og gå i stramme overdeler, jeg er redd for at andre skal se hvor stor magen
min egentlig er, og at de skal se hvor "feit" jeg egentlig er.
Når jeg ser ned så ser jeg bare fett, fett og valker. Jeg klarer faktiskt ikke forstå hvordan noen kan
si at jeg burde opp i vekt, når jeg ser ut som jeg gjør. Jeg klarer bare ikke!

Men det er en ting jeg prøver å si til meg selv (som ikke funker, men prøver alikevell..) er at jeg
ikke kan se hvor "tynn" jeg er uansett hvor mange kilo jeg går ned, for jeg klarer ikke se
kroppen min på samme måte som kanskje andre gjør.

Jeg skulle ønske at fokus på vekt og mat ble mye mindre, for jeg føler det bare vokser og vokser her i verden.
Noen sier det er sunt å spise brød, noen sier det ikke er, noen sier frukt er sunt og noen sier frukt er usunt pga for mye fruktsukker. Noen sier at mat med mye stivelse(ris, pasta, poteter) gjør enn overvektig mens andre sier igjen at det er viktig. Når du leser i blader, søker på nettet eller hva du enn gjør for og
søke etter hva som er bra og hva som ikke er bra for kroppen så får du forskjellige svar.
Det er så mange dietter, tabeletter og pulver som liksom skal gjøre seg slank.

Jeg har hvertfall lært at så lenge man trener normalt å forbruker mer kcal enn du
inntar hver dag(altså, kroppen forbruker ca 2000 kcal om dagen, så da mener jeg og foreksempel spise 1400 -1600 kcal om dagen ville gjort en god vekt nedgang i tillegg til trening) 

Så vis jeg skal komme til poenget, så mener jeg at det burde bli mindre fokus på mat og kropp og
at det ikke skal være ett krav på at folk skal være tynnest mulig..

Uansett, liten eller stor
posèr til kamera og vær stolt av deg selv
for husk.. det er innsiden som faktisk teller
 

Du vet at du er på psykiatrien når du er ute og går tur og en bil sveiver ned viduet og kjører ved siden av deg med høy musikk, plutselig stopper han og sier "Ikke for å virke påtrengene azza, men jeg ville bare vise dere denne sangen for jeg syns den er så fin, den heter finneblomsten" og kjører videre...
Jeg gikk med pappa, så kan jo si at vi fikk oss en godlatter, midt oppi alt det vonde :)

Her fikk dere se noen bilder av rommet "mitt" her.
Det er ett helt greit rom med pult, seng og bad med dusj og do. 
Grunnen til ekstrasengen på rommet er fordi pappa sov her første natten.

Rett uten for rommet mitt har jeg kjøleskap hvor jeg har all den trygge(lett) maten min.
Det er som ett slags minikjøkken som bare er mitt og naborommet sitt (puuh, heldigvis bruker hun det ikke så da får jeg plass til alle mat produktene mine)



Der fikk dere et lite innblikk i hvordan det ser ut her jeg lever fortiden.
Grunnen til at jeg egentlig er her er fordi jeg venter på og få plass på enten Capio i fredrikstad, rasp på ullevåll eller spis enheten i vestfold. Alle disse tre er spesifiserte innen spiseforstyrrelser.
Jeg har forsåvidt prøvd all behandling de har her i telemark nå så da må jeg bli sendt til noe "bedre" som
har mer kunnskap og kanskje vil gjøre meg frisk som en fisk i hodet?
ville vært fint og snart få leve ett normalt liv, jeg er utrolig sliten og lei av og ha "satt livet på vent", for det livet jeg 
lever nå vil jeg ikke kunne kalle ett ordentlig liv.. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg vil være uten sykdommen.. 

Søteste mamma kom med gave til meg i dag når hun var ferdig på jobb.
Jeg elsker dem allerede og de er fint plassert på pulten min som jeg har her.

Dagen i dag har gått til avslappning og bli mer kjent med området. 
Har gått litt tur sammen med pappa og hatt samtale med psykolog.
I morgen så kommer lærerene på sykehusskolen for å hilse på meg.
Jeg vil sannsyneligvis bli tatt litt mer inn i skolen her etterhvert.
Tror det blir veldig bra å ha litt og drive på med, for tiden her går saaakte!

Fineste Monica var akkurat å besøkte meg. Var kjempe fint og se hun igjen!
Setter virkelig pris på alle de fine komentarene deres, det hjelper meg og lese det når jeg føler meg helt forlatt. 

Det jeg egentlig har ventet på siden jeg for litt over ett år siden ble utskrevet fra 
det somatiske sykehuset har nå skjedd.. 
Jeg er blitt innlagt på barne og ungdom psykiatrisk i skien.

Jeg har hele tiden vist at det monsteret som sitter inni meg ikke vil la 
meg være i fred av seg selv, og jeg klarer virkelig ikke kjempe imot.
Den er det sterkeste jeg noen gang har følt det kan virkelig ikke beskrives, det må oppleves!

Jeg har fått mitt eget rom her og har prøvd og fått ting litt på plass å gjøre rommet litt til "mitt".
Jeg  har fått lov og ha min egen mat her som de kjøper inn(åh, heldigvis.. det lettet den følelsen)
og jeg skal spise akkurat som jeg gjorde hjemme her nå i første omgang. 

Pappa fikk sove hos meg i natt, siden det er den første.
Det er litt tryggere for meg og ha han her enn og være alene på ett helt nytt sted.
orker ikke tanken på en første natt helt alene med bare meg og anoreksien.. den kan finne på mye rart og dumt.

 Nå sitter og venter på å få sovetabeletten min, også håper jeg på en god og avslappet natt med mye søvn.. kjenner jeg trenger det!

Det var ikke her jeg ville ende opp..

Min første dag med " fri " på over en uke, blir ekstremt opptatt i dag også med fler møter med terapauter også skal jeg rekke og få Nikita til frisøren 1600! Bildet er forresten dagens outfit av Nikita, see you later!

Noen ganger føler jeg meg veldig alene. Redd, usikker, liten og alene. Forlatt i min egen lille egoistiske anoreksiverden. Innestengt i mitt eget kaos. Kun meg. Meg og anoreksien. Sammen, men likevel alene. 

-  Besøke Thailand!
Har en stor drøm om og reise dit en dag ♥

Make a difference
Uansett om det gjelder og hjelpe noen i nød, ofre noe, oppleve noe traumatisk eller redde verden.
Jeg vil dø med god samvittighet.

- Oppdra mitt eget barn
Har alltid hatt stor kjærlighet til barn, spesielt de fra 0 - 4 år!



- Være fornøyd med meg selv
Er ikke så flink til og godta at jeg er som jeg er..

- Spise mat uten og tenke på fett og kalorier.
Tenk og spise tre smør og sukkerfylte kaker uten å tenke over det etterpå..  

- Være på månen 
Dette tror jeg må være mitt ønske nummer en, tenk så utrolig spennende og bare stå å se ned på jorda!

- Vinne i lotto
da skulle jeg hvertfall reist til månen!

- Få/ha et talent
Har lyst til og være ekstra god i noe..

- Møte drømmeprinsen 
åh ♥ hvor er du?

- Løpe 8 mil sammenhengende
Vil være sprek og sterk!

 Nevn 3 ting DU vil gjøre før du dør!
Husk spørsmålsrunden, klikk HER for og komme dit.  

Noe dere lurer på, så har dere sjansen nå! 

Det har vært en forferdelig hardt og tøff uke i Tønsberg, så derfor valgte jeg og la bloggen være mens jeg var der.
For dere som lurte var det forresten ett behandingsopplegg hvor jeg møtte fler familier med spiseforstyrrelser og jobbet med følelser og sånt. 
På fredag var heldigvis den siste dagen, så da skal jeg ikke dit før om en måned igjen!

Hva har skjedd siden sist hos dere?